Statsbudsjettet: Vi trenger bistand som takler kriser

Bistand til fattige og sårbare mennesker trengs mer enn noen gang, særlig med tanke på å bygge motstandskraft mot kriser.

Hele verden er rammet av koronakrisen. Vi i Norge setter inn krisepakker. Men hva med dem som ikke har krisemidler å sette inn mot koronakrisen? Fattige, gjeldstyngede land med svakt helsevesen, ingen sikkerhetsnett, høy arbeidsledighet, matmangel, og som kjenner klimaendringene på kroppen. Det er nettopp disse vi nå ser rammes hardest av covid-19 og smitteverntiltak som settes inn, og som fører mennesker ut i ekstrem fattigdom.

Verdensbanken anslår at ytterligere 70-100 millioner kan bli kastet ut i ekstrem fattigdom på grunn av pandemien. Det pågår også en diskusjon om hvorvidt Norge skal tenke på egne innbyggere først når det gjelder vaksinen, eller om vi skal sørge for at de som er hardest rammet skal få tilgang på lik linje med oss som bor i den vestlige verden.

Solidaritet i praksis

Vi støtter helhjertet opp om at Norge og utviklingsminister Dag Inge Ulstein har tatt en lederrolle i koronasamarbeidet. Ingen er trygge før alle er trygge og da kan vi ikke tenke Norge først. Det er solidaritet i praksis.

Den globale responsen på krisen bør både sikre akutt humanitær bistand og at gjenreisningen av økonomien brukes til å sikre grønnere og mer inkluderende samfunn. I begge tilfeller har sivilsamfunnet en nøkkelrolle i arbeidet med å bygge samfunn opp igjen sterkere og bedre enn de var. Å bygge motstandsdyktighet setter befolkningen i stand til å håndtere både pågående og fremtidige kriser. Ikke bare er dette avgjørende for å redusere menneskelig lidelse som følge av sult og sårbarhet, men det vil også forebygge konflikt, flukt og radikalisering.

Viktig innsats

Norsk sivilsamfunn har lokale partnere på bakken som kjenner situasjonen og er tett på sårbare og marginaliserte mennesker og befolkningsgrupper. Vi har bidratt gjennom krisen og støttet lokalsamfunnene. Det vil vi fortsette med. Og vi vil sette i gang igjen prosjekter som er på vent straks vi får mulighet til det. Innsatsen er viktigere enn noen gang. Samarbeidet med lokale partnere gir sivilsamfunnsaktørene en stor fordel både med tanke på fleksibilitet og hvor raskt vi kan nå ut til de som trenger det mest.

I en krise som dette er det lett å bli seg selv nærmest. Sentrale land som USA trekker seg tilbake fra internasjonalt samarbeid og kutter i bistanden. Også Storbritannia og Nederland kutter nå i bistanden av hensyn til hjemlig politikk. Vi er helt enige med Noraddirektør Bård Vegar Solhjell som i Vårt Land 16. september er bekymret for at enkelte land vektlegger egeninteresser sterkere og at dette er dårlig nytt for arbeidet med å skape utvikling i de fattige landene. Skal vi ha en sjanse til å nå bærekraftsmålene innen 2030, må vi arbeide sammen for å rette opp ulikhetene i verden og sørge at ingen blir utelatt.

Krisebudsjett for hvem?

Vi venter nå på neste års statsbudsjett. Det blir et krisebudsjett. Spørsmålet er hvem det blir et krisebudsjett for. Blir det et krisebudsjett som reduserer kjøpekraften vår noe, og som gjør at vi må utsette noen av satsingene våre nasjonalt? Eller vil det bli et krisebudsjett for de som har minst fra før? Situasjonen i verden tilsier at vi ikke må ha nok med oss selv.

Stortingsvedtaket om at 1 prosent av BNI skal gå til bistand og utvikling har vært en bunnplanke i norsk utviklingspolitikk. Vi er glade vi har en utviklingsminister som er så tydelig på at vi må opprettholde nivået på bistanden og som forstår at det er den langsiktige bistanden som kan bidra til fattigdomsreduksjon og skape varige endringer i landene vi jobber.

Norge har en lang tradisjon i å tenke utenfor landets grenser og dele med dem som er langt dårligere stilt. Vi har bidratt til å utjevne forskjeller i verden, og Norge har stått frem som et godt eksempel for andre europeiske land. En verden i krise har behov for at Norge opprettholder bistandsinnsats på et høyt nivå, og at bistanden er innrettet slik at vi bistår de som trenger det mest.