Sjef for dårligere tider

Det er flere kriser og konflikter i verden enn tidligere, flere mennesker har behov for nødhjelp og vi er lengre unna flere av FNs bærekraftsmål. Selv om vi lille Norge kanskje ikke klarer å redde hele verden, har vi fortsatt en viktig stemme for kvinner som nå rammes brutalt av humanitære kriser.

Kvinner har tatt til gatene og demonstrert i Istanbul, Warszava og Texas. Samtidig øker tallet på stemmeløse kvinner som ikke kan marsjere i gatene, det være seg i Kabul, Naypyidaw eller Bamako.

FNs ferske rapport om den humanitære situasjonen i verden er dyster: 274 millioner mennesker trenger nødhjelp neste år, en kraftig økning fra 2021. Vi har bare sett begynnelsen på den afghanske tragedien: Over halvparten av befolkningen mangler mat. I tillegg er vinteren på vei, avlingene er ødelagt av tørke og dagens humanitær bistand strekker ikke til.

Det er ufattelig å tenke på at Myanmar for ett år siden ikke ville vært på en kriseliste. Nå kan halve befolkningen regnes som fattige og et økende antall mennesker vet ikke om de har mat neste dag når de legger seg. Monsun og oversvømmelser i sommer kom på toppen av den politiske krisen som følge av kuppet i februar, og pandemi.

I Mali har to kupp og uro gjort at det er over to millioner internt fordrevne i landet. Sikkerhetssituasjonen gjør at skoler og helsestasjoner må holde stengt, noe som har store menneskelige konsekvenser. Bare i år er det rapportert om 40 prosent flere tilfeller av kjønnsbassert vold.

Afghanistan, Myanmar og Mali er eksempler på land som opplever en trippelsmell: konflikt, klimaendringer og korona. Disse tre k’ene er negative drivkrefter som forsterker hverandre og som forklarer hvorfor 2022 blir et humanitært dystert år. Vi ser flere konflikter i verden enn siden andre verdenskrig og det blir mer ekstremvær. Når avlinger uteblir på grunn av tørke eller flom, koronaen stenger ned markedet og logistikken bryter sammen på grunn av krig og konflikt, øker matprisene. I de fattige landene har prisstigningen vært på 30 prosent.

I kriser rammes kvinner og jenter hardest. Når det blir mindre mat på bordet, spiser de sist og minst. Jenter kommer ikke alltid tilbake når skolene åpner igjen – noen er blitt giftet bort så det blir en munn mindre å mette. Når helsestasjonene stenger eller ikke har ressurser på grunn av pandemi, er det kvinners helse som bortprioriteres.

Den norske regjeringen har «kvinner i konflikt» som et prioritert tema for sin periode i Sikkerhetsrådet og i sin politikk for nødhjelp. Det kan høres ut som politisk korrekt og en dyd av nødvendighet for et nordisk land å ha det som en overskrift. Men for den som vil hjelpe mennesker best mulig og bygge robuste samfunn og mer varig fred, må kjønnsbrillene på fra dag én. Skal nødhjelpen nå kvinner i deres situasjon, må metoder og utstyr være andre enn for menn. Hver dag dør 800 kvinner som følge av komplikasjoner i forbindelse med fødsel og svangerskap. Når helsestasjoner stenger som følge av korona eller konflikt, må vi nå ut til gravide kvinner med kvalifisert hjelp. For å unngå uønskede graviditeter, er tilgang på prevensjon viktig. Rene mensenprodukter kan forhindre infeksjoner. Når konflikter bryter ut og det tas til våpen, er kvinnekroppen et våpen for testosteronfulle soldater. I kriser gjør vi i CARE en kjønnsanalyse av situasjonen. Da får vi sammenstilt perspektivene som gjør at pengene kan brukes effektivt og nå mennesker.

På veien ut av konflikter, er kvinner en avgjørende del av prosessen og løsningen. Forskning viser at der kvinner er med i fredsprosesser, øker sannsynligheten både for fred og at den varer lengre. Det er både fordi at den blir bedre forankret og oppnår større legitimitet i befolkningen, og fordi kvinneperspektivet ikke blir glemt av mennene rundt bordet når løsningene utarbeides.

Anniken Huitfeldt, Mona Juel og de andre norske som skal innta presidentsetet i Sikkerhetsrådet har en tung jobb. Mange av de andre rundt bordet vil blokkere og til tider er likestilling politisk sensitivt. Kampen for kvinner kan stå i veien for konsensus. Og når krisene kommer på rad og rekke og nøden herjer, kan det virke utidig å mase om likestilling. Derfor er den norske stemmen viktig, fordi det er i kriser og på veien ut av krisene at det kan bygges mer robuste samfunn og fred som varer.