Sivilsamfunnet er under press. Norge må bidra mer!

Da jeg var tenåring på 1990-tallet føltes det som om verden endret seg foran øynene mine. Bakteppet var år der murer og undertrykkende regimer falt. Nye samarbeidskonstellasjoner vokste fram. Selv bodde jeg ett år i Namibia. Intet bilde står sterkere for meg på det håpet og den optimismen jeg kjente på, enn når Nelson Mandela tok imot folkets hyllest etter år på fangeøya Robben Island. Forskere og andre slo fast at frihet og demokrati ville fortsette å spre seg til alle verdens hjørner.

Det gikk i riktig retning

De siste 25 årene har sett en rekke grusomme kriger og konflikter, men på makronivå har de fleste av oss likevel følt at verden stort sett går i riktig retning, også når det gjelder menneskerettigheter og sivilsamfunnets frie stemme.

Ved inngangen til et nytt tiår er jeg ikke like optimistisk. Organisasjonen Freedom House har gitt sin 2018-rapport tittelen «Democracy in Crisis» og skriver at demokratiet i 2017 opplevde sin største krise på flere årtier. Det internasjonale organisasjonsnettverket Civicus har i 2018 hatt «Reimagining Democracy» som en hovedprioritering for sitt arbeid.

I CARE merker vi det samme. Det demokratiske rommet begrenses.

Sivilsamfunnet står midt i denne kampen. Freedom House skriver i sin rapport at 71 land viste nedgang i politiske og sivile rettigheter i 2017 og nevner eksplisitt USA, som har «trukket seg tilbake fra sin tradisjonelle rolle som en forkjemper for og et eksempel på demokrati». Civicus kaller de siste årenes utvikling for «et systematisk og globalt angrep på sivilsamfunnet og forholdene de opererer under».

Nye, begrensende lover

I bistandsbransjen må vi alle, i økende grad, bruke tid på nye NGO-lover som innføres, terror-lovgivning som utfordrer våre humanitære prinsipper og nye, strengere krav fra bistandsgivere som ønsker å begrense mangfoldet av stemmer.

Vi trenger ikke se langt bort for å finne eksempler som gir grunn til bekymring. I USA, Polen, Ungarn og flere andre land blir organisasjoner og menneskers frihet og mulighet til å organisere seg satt under stadig sterkere press. Det skal heller ikke underslås at sivilsamfunnet mange steder blir fylt av aktører som har som formål å begrense menneskers frihet og undergrave demokratiet, ofte med støtte fra myndighetene.

Utviklingen i vestlige land påvirker organisasjoners muligheter til å gjøre sin jobb for de som trenger det aller mest. Eksemplene er etter hvert mange, fra Norsk Folkehjelps konflikt med amerikanske USAID, til Trump-administrasjonens gjeninnføring av munnkurv-regelen. Organisasjonen International Planned Parenthood Foundation anslår at den kunne forhindret 20 000 mødredødsfall i 29 land med midlene organisasjonen og dens partnere har mistet som følge av gjeninnføringen.

Bekymringsfull utvikling

Samtidig er utviklingen bekymringsfull også i flere utviklingsland. Lover som begrenser internasjonale og lokale organisasjoners frihet og øker myndighetenes kontroll er innført i en rekke land. Burundi, DR Kongo, Mali og Niger er bare noen eksempler. I en rekke land blir sivilt samfunn, sammen med andre kritiske stemmer, undertrykt og anklaget av makthavere for å være en del av den politiske opposisjonen i forbindelse med valgkamper og andre politiske prosesser.

I Norge oppleves det som en selvfølge at det sivile samfunn skal få operere fritt, og at vi skal bygge opp under sivilsamfunnets rolle internasjonalt. Norge har i flere år blitt sett på som et land som inkluderer sivilsamfunn i internasjonale prosesser og beslutninger. Men når kampen for sentrale verdier nå utfordres, er det da ikke behov for mer og sterkere innsats?

Er det riktig prioritering i et bistandsbudsjett, som i løpet av de siste 10 årene har økt med 15 milliarder, at støtten til sivilt samfunn har stått omtrent på stedet hvil?

Kan løftes høyere

Dette handler ikke bare om penger, men også om politisk innsats. Norge kan gjøre kampen for sivilsamfunnet til en hovedprioritering i vår utenriks- og utviklingspolitikk. I mylderet av nye utfordringer må vi ikke glemme at et velfungerende sivilt samfunn er selve grunnlaget for representativ og inkluderende styring og et bolverk mot undertrykkelse og for demokrati.

Det finnes også tegn til håp: Der hvor organisasjoner og mennesker blir satt under press, ser vi også at innbyggerne organiserer seg og mobiliserer mot presset og for sine grunnleggende rettigheter. Når spillereglene endres finner de nye og kreative måter å kjempe for sine rettigheter på. Mange steder ser vi også at de lykkes. Norge bør stå på deres side i denne kampen og gi sin støtte både økonomisk og politisk.

Denne kronikken sto først på trykk i Bistandsaktuelt 7. desember 2018.