Forvirrende bistandsmerkelapper fra Norad

Desto viktigere er Norad-direktør Bård Vegar Solhjells og Norad-rådgiver Nikolai Hegertuns debattinnlegg 28. september i Aftenposten.

De tar til orde for at vi bør skille mellom den bistanden som bekjemper fattigdom lokalt i et land, og det som går til å finansiere globale fellesgoder. «Globale investeringer» skal bekjempe felles globale problemer, og klima blir trukket frem som et eksempel.

Forslaget er spennende fordi det bidrar til å synliggjøre at bistand som lykkes, har globale ringvirkninger og samtidig er i vår egeninteresse.

Det er imidlertid noen uheldige sider ved forslaget.

Klima er lett å plassere i kategorien «globale fellesgoder», siden klimakrisen er grenseoverskridende og rammer de fattigste hardest.

Likestilling vil derimot ofte havne i kategorien «solidaritetspott». Enkelt forklart betyr det at man anser denne typen bistand for først og fremst å hjelpe enkeltmennesker og samfunn ved å styrke kvinners rettigheter. Samtidig vet vi at mer likestilling gir en bedre verden for alle.

The Economist listet nylig opp en rekke sammenhenger. Jo dårligere kår for likestilling, jo mer ustabilt er et land. Det fører til vold, konflikt, mennesker på flukt og lavere økonomisk vekst.

Når kvinner i Niger får lov til å ta opp lån, investere i egen virksomhet og sender døtrene sine på skolen i stedet for å gifte dem bort av økonomiske grunner, er det en seier for likestillingen. Samtidig er de bistandsprosjektene som bidrar til dette, en investering i stabile samfunn.

Cares oppdrag er å bekjempe fattigdom ved å arbeide for kvinners rettigheter og muligheter. Det er ikke til hinder for at det lønner seg for Norge å bidra med penger og kompetanse fordi vi selv tjener på en mer stabil verden i økonomisk vekst.

De merkelappene vi setter på det arbeidet som gjøres, må ikke forenkle så mye at vi mister denne tosidigheten av syne.