Brysomme kvinner i møte med motkrefter

For noen uker siden var jeg i Niger. Dette er landet som ligger helt i bunnen av FNs indeks for menneskelig utvikling. Mens mange andre utviklingsland kan notere markant framgang de siste par tiårene, er situasjonen i Niger en annen. Det er et land med enorme og komplekse utfordringer.

• En kvinne føder i gjennomsnitt 7,2 barn.
• Tre av fire jenter i Niger giftes bort før de fyller 18 år, og 28 prosent før de er 15 år.
• En av sju kvinner dør i forbindelse med graviditet, fødsel eller illegal og utrygg abort.
• Bare 11 prosent av kvinner kan lese og skrive, sammenlignet med 27 prosent menn.
• I parlamentet er bare 16 prosent av representantene kvinner, mens bare seks av 266 ordførere er kvinner.

Det er bare å fastslå: Niger trenger en kvinnerevolusjon.

Brysomme kvinner

Da CARE begynte å hjelpe kvinner på landsbygda i Niger med å sette opp spare- og lånegrupper for snart 30 år siden, møtte vi liten motstand fra mennene. De fleste så at dette var en vinn-vinn-situasjon: Når kvinnene ble bedre i stand til å skape seg et stabilt livsgrunnlag, fikk også familien færre problemer og bedre råd.

Etter hvert har motstanden fra menn i maktposisjoner økt, forteller kvinner jeg traff i Niger. De mener årsaken er at kvinnene har organisert seg og blitt en reell politisk kraft i landet. Menn kan ikke lenger styre uten innblanding fra brysomme kvinner. Slikt kan det bli dårlig stemning av, også i Niger.

Men samtidig som likestillingen kommer under press, er det flere i Niger som forteller at de nå ser en politisk mulighet til å få gjort noe. Presidenten må gå av om to år, og siden han ikke trenger å tenke på gjenvalg kan det være mulig å få gjennom reformer som vil gagne kvinners situasjon før han går av.

Eksempelet fra Niger illustrerer dessverre en internasjonal trend. Motstanden mot kvinners rettigheter øker både i utviklingsland og i vår del av verden. Politiske ledere gjør heller ikke nødvendige grep, fordi de er redde for at det vil koste dem makten. Slik forsterkes motkreftene ytterligere, og det er særlig kvinners rett til å bestemme over egen kropp det går ut over.

Reaksjonære krefter

Da jeg var statssekretær i Utenriksdepartementet i begynnelsen av dette tiåret, merket vi allerede tendensen: Flere land organiserte seg i FN og andre internasjonale fora, og dannet nye allianser. Målet deres var å utvanne resolusjoner tilknyttet kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Heldigvis var det en gruppe sterke land som alltid var med, blant dem USA og Brasil.

I dag er disse landene blitt motkrefter, og symboler på en verden som har endret seg dramatisk på dette området i løpet av få år. Det er nesten ikke til å tro. Norges utenriksminister Ine Eriksen Søreide har merket den samme trenden og oppsummerer utfordringen på denne måten: «... nå er jobben først og fremst å hegne om det som allerede er oppnådd på likestillingsområdet.»

De reaksjonære kreftene har mange steder gått fra å være i ytterkanten av den offentlige debatten til å dominere den. De har fått selvtillit og makt, og de bruker den. FN advarte nylig mot en konservativ bølge som truer kvinner og barns rettigheter. Da sikkerhetsrådet i april i år behandlet en resolusjon om seksuell vold i krig, endte man opp med en kraftig utvannet utgave – etter press fra USA. Dette skjedde bare noen få måneder etter at fredsprisvinnerne Nadia Murad og Denis Mukwege sto i Oslo rådhus og krevde handling fra verdenssamfunnet.

25 millioner utrygge aborter

Mødredødeligheten i verden er nesten halvert siden 1990. Det har skjedd gjennom å øke tilgangen til helsetjenester for kvinner og jenter globalt, inkludert tilgang til prevensjonsmidler. Vi vet at gode helsetilbud til mødre og informasjon om og tilgang til prevensjon også fører til færre aborter. Hvert år gjennomføres det om lag 25 millioner utrygge aborter, de aller fleste av disse i utviklingsland.

Spørsmålet er ikke om man er for eller mot abort – de finner sted uansett – men om de skal foregå i trygge rammer, eller om kvinners helse og rettigheter skal ofres.

For noen år siden trodde optimistene blant oss at den globale kvinnekampen gikk framover i en rett linje – at det egentlig bare var et spørsmål om tid før vi nådde målet. Den illusjonen er knust av gjentatte tilbakeslag. Vi er blitt minnet på at opparbeidede rettigheter ikke er garanterte. De er tilkjempet og et resultat av mange års kontinuerlig arbeid. Nå er vi i 2019 – og kampen fortsetter.

Denne kronikken ble først publisert hos Bistandsaktuelt 20. september 2019.